Natzweiler tilintetgjørelsesleir
Nacht und Nebel Erlaβ
(til norsk ved Hanne Sophie Greve)
Natt og tåkeforordningen
Forordning av 7. desember 1941 om straffeforfølgelse av forbrytelser begått på okkupert territorium mot den tyske stat eller okkupasjonsmakten
På okkuperte territorier har kommunistiske elementer og andre tyskfiendtlige kretser økt sine angrep mot den tyske stat og okkupasjonsmakten etter at det russiske felttoget startet. Mengden av og faren ved disse omveltningsaktivitetene tvinger oss til, for avskrekking, å ta i bruk de strengeste virkemidler overfor gjerningspersonene. Først og fremst skal følgende retningslinjer anvendes:
I På okkuperte territorier anvendes som en klar hovedregel dødsstraff for forbrytelser begått av ikke-tyske sivilpersoner mot den tyske stat eller okkupasjonsmakten når forbrytelsen setter deres sikkerhet eller kampferdighet i fare.
II Forbrytelsene nevnt i avsnitt I skal som regel bare pådømmes i de okkuperte landene dersom det er rimelig sikkert at det vil bli idømt dødsstraff, i hvert fall for den hovedansvarlige, og dersom rettergangen og fullbyrdelsen av dødsstraffen kan gjennomføres hurtigst mulig. Ellers skal gjerningspersonen, i alle fall den hovedansvarlige, bringes til Tyskland.
III En gjerningsperson som er brakt til Tyskland, stilles bare for krigsrett når særlige militære hensyn krever det. På forespørsmål om slike gjerningspersoner skal tjenestested i Tyskland og i utlandet, fortelle at de er arrestert, men at saksbehandlingen ikke tillater at det gis ytterligere informasjon.
IV Kommandantene i de okkuperte territoriene og, innenfor sin jurisdiksjon, domstolsmyndighetene er personlig ansvarlige for gjennomføringen av denne forordningen.
V Sjefen for vernemaktens overkommando [Wilhelm Keitel] avgjør for hvilke okkuperte territorier denne forordningen skal anvendes. Han har fullmakt til å foreta fortolkinger, og til å gi gjennomføringsforskrifter og tilføyelser. Riksjustisministeren [Franz Schlegelberger] vil for sitt område gi bestemmelser om gjennomføringen.
I dommen fra Den internasjonale militærdomstol i Nürnberg heter det:
Drap og mishandling av sivilpersoner.
Artikkel 6 (b) i Pakten [Pakten for Den internasjonale militærdomstol] bestemmer at «mishandling … av sivilbefolkningen fra eller i hærsatt område … drap av gisler … hensiktsløs ødeleggelse av byer eller landsbyer» skal regnes som krigsforbrytelser. Disse bestemmelser er i det store og hele bare en gjentagelse av gjeldende rett slik som den er uttrykt i artikkel 46 i Haagkonvensjonen, som sier: «Familiens ære og rettigheter, personenes liv og private eiendom, samt religiøs overbevisning og religionsutøvelsen skal respekteres».
De områdene som var hærsatt av Tyskland ble styrt i strid med krigslovene. Det foreligger overveldende bevis på et systematisk styre av vold, brutalitet og terror. Den 7. desember 1941 utstedte Hitler det direktiv som siden er blitt kjent som «Nacht-und-Nebel-Erlaβ». På grunnlag av dette kunne personer som hadde begått overtredelser mot riket eller de tyske styrkene i hæsatte områder, i hemmelighet bli brakt til Tyskland og overgitt til SIPO og SD for å bli dømt og straffet i Tyskland, om da ikke dødsstraffen allerede var sikker. Dekretet var undertegnet av tiltalte Keitel. Etter at slike sivilpersoner var ankommet til Tyskland, var det ikke tillatt for dem å sende noen underretning til hjemlandet eller til slektningene deres. Selv om de døde mens de ventet på å bli dømt, ble ikke familiene underrettet, for hensikten var nettopp å skape engstelse hos den arresterte persons familie.
Hitlers formål med å utstede dekretet er nevnt av Keitel i et følgeskriv, datert 12. desember 1941, der det heter: «Virkningsfullt og varig kan en bare avskrekke folk enten ved dødsstraff eller ved å bruke forholdsregler som holder gjerningsmannens slektninger og befolkningen i uvitenhet om hans skjebne. En oppnår denne hensikt ved å overføre ham til Tyskland».
Selv personer som bare var mistenkt for å være motstandere av de tyske okkupasjonsmyndigheters retningslinjer, ble arrestert, og forhørt av Gestapo og SD på den skammeligste måte. …
Keitel
…
Krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten
…
Den 7. desember 1941 ble det, som tidligere nevnt i dommen, bestemt ved det såkalte «Nacht-und-Nebel»-dekret – som bar Keitels underskrift – at sivilpersoner i hærsatte områder som var anklaget for politiske forbrytelser mot okkupasjonshæren, bare skulle stilles for retten dersom en kunne regne med dødsdom; i motsatt fall skulle de overgis til Gestapo for å føres til Tyskland.
…
Stillet overfor disse dokumenter benekter Keitel ikke sin forbindelse med disse handlinger. Hans forsvar bygger alene på den omstendighet at han er soldat, altså på doktrinen om «overordnets befaling», som ikke kan tas i betraktning i henhold til artikkel 8 i Pakten.
Det foreligger ingen formildende omstendigheter. Overordnets befaling, selv til en soldat, kan ikke tas i betraktning i formildende retning hvor det dreier seg om slike opprørende og omfattende forbrytelser som er blitt begått bevisst, hensynsløst og uten militær unnskyldning eller berettigelse.
Forordningen ble satt i kraft i Belgia, Frankrike, Nederland og Norge. I vuggegave fikk barn født av kvinnelig gjerningsperson samme status som sin mor; barnet skulle ikke registreres. Informasjonsforbudet stengte for at det kunne opplyses om at en gjerningsperson var død. Vedkommende skulle heller ikke tillates å få sin egen merkete grav. Forordningen foreskrev utenomrettslige og indirekte dødsdommer. De berørte motstandskjemperne skulle fortrinnsvis arbeides i hjel i slavearbeidsprogrammet (Vernichtung durch Arbeit), men de kunne også fritt drepes. Fangene skulle forsvinne sporløst i natt og tåke uten at noen skulle få vite hva som hadde skjedd med dem. NN var stempelet de fikk. Nazistene laget et eget ord for de fangene som forsvant sporløst i henhold til natt og tåkeforordningen – de ble oppløst i tåke (vernebelt).
Ved å holde fangenes skjebne hemmelig ble terroren også fangenes nærmeste til del. Det var et gjennomtenkt handlingsvalg fra okkupantenes side. Uro og engstelse skulle fremkalles blant nærstående, familie som venner. Avskrekkingen i de okkuperte områdene skulle sikres dels ved sporløs forsvinning, dels ved at ingen informasjon skulle gis. Forsvinningene ble omgitt av mystikk for å skape frykt og terror.
Tilintetgjørelsesleiren Natzweiler hadde vært i bruk som en «ordinær» konsentrasjonsleir i noen år da sørlendingene kom dit som de første NN-fangene 15. juni 1943.
Utgiftene til å holde liv i fangene mens de arbeidet, skulle være så lave som overhodet mulig. Sjansen for å overleve som NN-fange var derfor ekstra lav jo tidligere under krigen fangen ankom leiren. Den første tiden da Natzweiler ble brukt til NN-fanger – etter sørlendingenes ankomst i midten av juni 1943 – var ernæringen spesielt ille. Dette selv om maten bare skulle bare være tilstrekkelig til å holde dem i live til arbeidskraften var uttømt. Ofte var det et gap mellom teoretisk utregnet rasjonen og det den enkelte mottok. NN-fangene kunne behandles uten respekt for deres menneskeverd herunder kunne de nektes mat og medisiner ved sykdom. Selv den sterkeste og stauteste unge mann som fortsatt hadde sin manndoms fulle kraft, ble tvunget inn i en sammenheng der døden skulle være eneste utgang. Det er et rent under at noen NN-fange overlevde – ofte på grunn av det som fortoner seg som rene tilfeldigheter.
Natzweiler ligger i Vogesene i Alsace i Frankrike rundt 50 kilometer sørvest for Strasbourg. Vogesene er et nydelig fjellområde med praktfulle turmuligheter. Men plasseringen av leiren representerte i seg selv et problem der den lå om lag 800 meter over havet i en fjellskråning med 50 meters høydeforskjell mellom øverste og nederste del. Om vinteren kan området være bitende kaldt, surt og tåkete. Under slike forhold er det ubehagelig å være der selv i fredstid. Fangene fikk bare helt tynne fangedrakter. De fleste norske fikk også klær som var vesentlig for korte. En tynn lue dekket deler av de glattbarberte hodene. På benene hadde fangene i beste fall trebunner. Ingen av fangebrakkene var oppvarmete. Av samtlige fanger sendt til Natzweiler var det ikke helt få som frøs i hjel.
Det var vanskelig for allierte myndigheter og humanitære organisasjoner å konfrontere Det tredje rike med de lovbruddene som natt og tåkeforordningen representerte. Fangenes skjebne var ukjent. Det ble derfor stille rundt fangene. Tausheten var samtidig egnet til å dempe tyske borgeres moralske anfektelser og deres motstand mot naziregimet. De som medvirket til gjennomføringen av natt og tåkeforordningen, kom under et sterkt press for å bevare taushet om forferdelsene.
Tortur overfor pårørende og ødeleggelse av samfunn
NN-status med tvungen forsvinning, innledet med overføring til Tyskland, innebar først og fremst ekstrem lidelse for den deporterte selv og krenket vedkommendes mest grunnleggende rettigheter som menneske.
Samtidig representerte de sporløse forsvinningene stor lidelse for fangenes pårørende, deres lokalsamfunn og hele det norske folk. Det tredje rike brukte lidelsen som et villet terrorinstrument.
Adskillelsen fra fangene skadet de pårørendes psyke. Mange opplevde stor sorg og motløshet samtidig som de fikk svekket troen på seg selv. Forferdelsene som deportasjonen av NN-fanger representerte, har fortsatt mange steder på jord etter annen verdenskrig. At de tvungne forsvinningene representerer en form for tortur, grusom og umenneskelig behandling av pårørende er fastslått i en rekke avgjørelser av internasjonale domstoler –av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen og Den afrikanske domstolen for menneske- og folkerettigheter.
Inntil sannheten om de deportertes skjebne blir kjent, utsettes de pårørende for vedvarende tortur, grusom og umenneskelig behandling. Den daglige angsten som følger av ikke å kjenne fangens skjebne og omstendigheter, og frykten for aldri å få se fangen igjen, sammen med den taushet, manglende aktivitet, offentlige likegyldighet og ansvarsfrihet som omgir forsvinningen, påfører de pårørende en dyp – ofte usynlig – smerte og fortvilelse. Forskning har vist at den psykiske belastningen for pårørende er ødeleggende over generasjoner. Påkjenningen innebærer svært ofte varige mentale sår som nedstemthet, uro og dype traumer. I forbindelse med tvungne forsvinninger av ektefelle pålegges ikke minst kvinner uforholdsmessig store byrder. Sedvanlig blir de plutselig eneansvarlige for familiens underhold og tvinges samtidig ut i ørkesløs leting for å ta rede på fangen skjebne og omstendigheter. Fremkalt av den sporløse forsvinningen og det hastig opprevne familieforholdet skjer barns oppvekst i skyggen av frykt, tvil og engstelse.
De tvungne forsvinningene skaper også sår ved at de river i stykker deler av samfunnsveven – først og fremst i lokalsamfunnet, men også i storsamfunnet.
Retten til sannhet om et menneskes skjebne er en grunnleggende – også juridisk – rett.
Se i dag FNs Internasjonale konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning av 20. desember 2006 (i kraft fra 23. desember 2010).